Vi ser de samme stjernene
Oppdatert: 9. okt.
Hvor føler du deg trygg?
Hvor kan du sette deg ned, trekke pusten og kjenne at du ikke trenger å være noe annet enn akkurat den du er? Kanskje har du et slikt sted. Kanskje er det et menneske, kanskje er det hjemme hos deg selv. Kanskje finner du det i naturen. Eller bare noen sjeldne øyeblikk der du kjenner at du ikke trenger å forklare deg. Jeg tror vi alle trenger det.
Det kan være slitsomt å finne plassen sin. Kanskje bruker du mer krefter enn andre ser på å passe inn Kanskje har du lært deg å være sterk fordi du må. Kanskje er du den andre søker mot når livet blir vanskelig, den som holder rundt, ordner opp og står støtt.
Men hvem passer på deg? Det er ikke alltid den som ser sterkest ut er den som trenger minst beskyttelse. Noen ganger trenger vi bare noen ved siden av oss, som fanger oss opp og lar oss slippe å være den sterkeste hele tiden.
Da jeg tegnet «Vi ser de samme stjernene», var det disse motsetningene jeg stadig kom tilbake til. Et lite sårbart barn og en stor, sterk tiger. Det burde være enkelt å se hvem som er den sterke av dem. Men det er det ikke. For også tigeren er sårbar. Den må kjempe for plassen sin, mot mennesker som overgår den i antall og makt. Den overlegne fysiske styrken hjelper ikke mot menneskers hensynsløse inngripen.
Vi mennesker er små sammenlignet med naturkreftene rundt oss, samtidig som vi har en enorm makt over naturen. Vi kan beskytte den, men vi kan også ta fra den plassen den trenger for å eksistere. På samme måte kan et barn være avhengig av de voksne rundt seg, prisgitt de som skal være sterke og kloke. Likevel er det ikke alle barn som opplever voksne slik. Noen ganger er den voksne som skulle representert trygghet og beskyttelse den farligste for et barn.
Tenk om det du opplever som trygt ble truet? Det er en ubehagelig tanke, det rokker ved grunnfjellet. Men hva hvis du var trusselen? Kanskje er det først når vi bytter plass at spørsmålet om hvem som er sterk og hvem som er sårbar blir vanskelig. For styrke handler også om makt. Om hva vi velger å gjøre med den. Vi kan være den som beskytter, men vi har også muligheten til å skade. Vi kan selv trenge trygghet og samtidig være den som avgjør om andre får beholde sin.
Så hvem er egentlig den sårbare?
Hvem er den sterke?
Og hvem beskytter hvem
Jeg har ikke svaret, jeg har mine tanker og stiller spørsmålet. Kanskje ser du noe annet i bildet enn jeg gjør. Kanskje kjenner du deg igjen i barnet. Kanskje i tigeren. Kanskje i begge. Noen ganger føler vi oss små i møte med verden. Andre ganger finner vi en kraft i oss selv som vi kanskje ikke engang visste at vi hadde. Og noen ganger eksisterer begge deler samtidig. Du kan være sterk og likevel trenge noen. Du kan være den som beskytter og samtidig lengte etter å bli beskyttet. Du kan være omgitt av mennesker og likevel lete etter et sted der du virkelig hører til. Dette er kanskje det som virkelig er hjertet i dette bildet. Det handler om makten til å true andres trygghet, og det handler om å huske på at andres trygghet er avhengig av deg.
Vi trenger tilhørighet, alle vi som lever sammen. Følelsen av å ha en trygg plass uten å måtte gjøre seg fortjent til den. Vi lever forskjellige liv og bærer på ting andre mennesker kanskje aldri får vite om. Noen forskjeller er synlige. Andre skjuler vi godt. Det samme gjelder alt det levende rundt oss. Vi deler denne kloden med noe som er større enn oss selv, og vi er alle avhengige av at det finnes plass til oss.
Kanskje er det derfor jeg valgte stjernene. For når du står ute en mørk kveld og løfter blikket, finnes ikke alle grensene og boksene vi ellers er så opptatt av. Et annet sted står kanskje et menneske du aldri kommer til å møte og ser mot akkurat den samme himmelen. Et helt annet liv. En helt annen historie. Men de samme stjernene. Og under stjernene er vi alle like små.
Kommentarer